Arkitekturopprøret er en folkebevegelse og en organisasjon som protesterer mot dagens arkitektur og stedsutvikling.
Opprør mot inhumane bygg er på ingen måte nytt. Arkitektur har gjennom alle tider utviklet seg, men noe radikalt hendte fra omtrent 1920 med hvordan vi utformer både de enkelte byene til hele byer.
Denne nye tilnærmingen som kom til å bli hetende “modernisme” brøt med mer eller mindre all kunnskap og tradisjon fra tidligere tider, og denne ideologien har siden vært totaldominerende de siste 100 årene.
Protestene mot modernisme er omtrent like gamle som ideologien selv, og i Norge hadde vi arkitekturopprør på både 70-, 80- og 90-tallet. Men forløperne til Arkitekturopprøret fikk ikke like mye oppmerksomhet og folkelig støtte som nå.
Dette skyldes først og fremst at det er raskt blitt veldig mye mer av den dårlige arkitekturen og byutviklingen. Samtidig har fremveksten av internett og sosiale media gjort det enklere å nå ut til befolkningen enn tidligere.
Kort fortalt gjør vi opprør mot stygg arkitektur og mislykket stedsutvikling. Mennesker har behov for å ha det vakkert rundt seg. I likhet med skjønnheten som man finner i naturen, har arkitektonisk skjønnhet den funksjon å behage våre sanser, vekke gode følelser og på den måten øke trivsel og velvære. Dersom våre daglige omgivelser er estetisk utformet, er de en bidragsyter til bedre mental og fysisk helse.
Modernismen har derimot adoptert en relativistisk tilnærming. For modernister er stygt og pent subjekt. Ja, mange av dem tror ikke engang at det finnes noe som er pent og noe som er stygt. Å i det hele tatt søke etter skjønnhet i arkitektur, blir sett ned på og mistenkeliggjort. Følgelig de fleste arkitekter vært fullstendig uinteressterte i hva befolkningen, de som skal leve med byggene, mener og ønsker seg i sine skapte omgivelser.
Modernismen har siden blitt et faglig alibi for både politikere, planmyndigheter og byggherrer å ignorere estetikk, skjønnhet og befolkningens ønsker i det som bygges. I takt med dette har arkitektens innflytelse og makt blitt stadig mindre i etterkrigstiden. Arkitektene har således endt opp som ofre for noe som de selv satte i gang. Men det er befolkningen som har måttet betale prisen.
Som med veldig mye annet i livet, finnes det ingen perfekte løsninger. Stedsutvikling er et forferdelig komplekst fagfelt. Uansett hvordan vi utformer våre bygninger og steder, vil det aldri kunne bli optimalt eller gjøre alle fornøyd.
Men Arkitekturopprøret mener at vi nå har nådd et bunnpunkt, og at man kan i fremtiden skape atskillig bedre byer og vakrere arkitektur enn det man har klart den senere tid.
Som tidligere nevnt, er modernismen nå over 100 år gammel. Og bortsett fra et bygg her og der, har den vært en estetisk fiasko. De idealene som den har forfektet med minimalisme og funksjonalisme har medført arkitektur som skaper misnøye og mistrivsel hos befolkningen.
Arkitekturopprøret mener derfor at man bør hente tilbake klassisk arkitektur, som ikke er en stilart, men 2500 år med akkumulert kunnskap om hvordan å utforme bygninger som mennesker liker og trives med. Klassisk arkitektur er et arkitektonisk språk som gjennom tidene har fått mange dialekter (stilarter). Og forhåpentligvis vil mange nye klassiske stilarter oppstå i fremtiden.
Fortidens byer måtte hanskes med mange problemer, men de hadde den fordelen å være steder som var tilrettelagt for å brukes til fots. I tillegg fungerte de godt som sosiale arenaer. Klassisk byplanlegging handlet om å skape sammenhengende kvartaler, plasser, gatenettverk og lune byrom. Kort fortalt, de var attraktive å bruke og oppholde seg i.
Med modernistisk byplanlegging ble disse kvalitetene sett på som uønskede. I stedet var det bilismen som stod i sentrum. Med det argumentet å bringe lys, luft og hygiene til folket, begynte man å planlegge byene som bestående av punkthus (ofte høyblokker) med store døde arealer rundt (“park”). Fremkommelighet for bilen ble i tillegg prioritert. Med det resultat at det ble både unaturlig og uattraktivt å oppholde seg i offentlige byrom. I stedet fikk man en mer passiv livsstil der man forflyttet seg mellom bolig, jobb og kjøpesenteret med bilen.
Store deler av modernismens idealer er med tiden blitt en del av lovverket. I tillegg har vi mektige offentlige instanser som Statens vegvesen og jernebaneverket, samt tekniske forskrifter som har gjort det utfordrende å utvikle gode og vakre byer.
I praksis har vi ikke utviklet byer i Norge på 100 år. Samtlige av byer og bydeler som vi verdsetter, er gamle. Og i mange tilfeller er de som konsekvens av modernistisk byplanlegging blitt “murt inne” og hindret fra å vokse.
De gamle og attraktive bydelene (som for eksempel Frogner og Grünerløkka i Oslo), er i kraft av å være meget attraktive bosteder, i økende grad blitt noe som kun de bemidlede har råd til å bo i. Ofte er det slik at boliger i de gamle vakre bygårdene er betydelig dyrere. “Vanlige folk” er i stadig større grad henvist til å bo i blokkelandsbyer med masseproduserte boliger av lavere kvalitet.
Arkitekturopprøret mener dette er en uønsket samfunnsutvikling. Vi må snu trenden og begynne å bygge arkitektur og bomiljøer som er attraktive for alle. Derfor må vi hente tilbake klassisk byplanlegging og bygge ordentlige byer igjen. Steder som er trivelige, som i større grad dekker våre sosiale behov og samtidig gjør det lettere å bruke til fots og dermed gir økt fysisk aktivitet og bedre helse.
Kort summert, med alle moralsk og juridisk akseptable metoder. Fra å i begynnelsen være en liten Facebookgruppe, er Arkitekturopprøret i dag blitt en bevegelse med omtrent 150 tusen følgere på sosiale medier (2025), samt 1500 betalende organisasjonsmedlemmer (2025).
Metodene vi tar i bruk er innlegg på sosiale medier med ris og ros til arkitekter, politikere og utbyggere. Vi kritiserer det vi mener er dårlig og har forbedringspotensiale, og samtidig kommer vi med konkrete løsningsforslag og gode eksempler på bedre praksis fra inn- og utlandet.
I tillegg tar vi i økende grad bruk video som kommunikasjonsredskap. Vi har også satt i gang arbeidet med å etablere vår egen podcast.
Eksempler på andre typer aktiviteter, er deltagelse på debatter. Vi arrangerer i tillegg debatter selv. Vi skriver også tradisjonelle avisinnlegg. Vi benytter oss av underskriftskampanjer. Og vi kontakter politikere og utbyggere for å etablere dialog og gi våre innspill.
I 2021 startet vi våre egne arkitekturpriser kalt “Grøss-medaljen” og “Arkitekturopprørets hederspris”, som har fått stor oppmerksomhet og medieomtale. Prisene kan du lese mer om på denne nettsiden.
Arkitekturopprøret startet i Sverige i 2014, og har siden spredt seg til mange land i hele verden. Den norske avdelingen ble startet i 2016 av Joakim Moen Tønseth og Audun Engh (1948-2023). Engh var frem til sin bortgang opprørets viktigste talsperson og ansikt utad. Hans engasjement for arkitektur og stedsutvikling strakk seg tilbake til 1970-tallet.
Andre sentrale bidragsytere i startfasen var Sigmund Knag (1950-2022) og Kristian Hoff-Andersen (f. 1986).
Våren 2021, og i forbindelse med etableringen av Arkitekturopprøret på Instagram, opplevde man en voldsom og hurtig vekst. Samtidig fikk opprøret to nye og markante talspersoner i Erik Holm (f. 1990) og Saher Sourouri (f. 1980). Disse drev en meget aktiv og engasjerende Instagram-profil, og stilte i tillegg på intervjuer i media og offentlige debatter.
Siden 2023 har Erik Holm redusert sitt engasjement, men nye krefter har kommet til. Blant de mest aktive frontfigurene i Arkitekturopprøret i dag er André Seljestad Knudsen, Sjervin Khorshidi, Embla Eskilt Hagalisletto, Thomas Flemming, Henrik Giil Lisberg og Frederik Nygård Stokvik.
Siden 2024 er Arkitekturopprøret en medlemsorganisasjon.
Våre mål søker vi oppnådd ved appell til folkelig fornuft.
