Frem til denne nettsiden kom på plass i 2025, kunne det være vanskelig å få oversikt over hva Arkitekturopprøret mener og står for. Facebook og Instagram egner seg dårlig som steder for samling og systematisering av informasjon.
Gjennom årene har vi fått mange spørsmål om Arkitekturopprøret. Ofte er det de samme som går igjen. Her har vi derfor samlet og besvart de vanligste spørsmålene som vi får.
Det er flere måter å tilnærme seg uttrykket “klassisk arkitektur” på.
Én vanlig anvendelse av begrepet er som referanse til den arkitekturen som oppstod i antikkens Hellas og Romerriket. Og som senere har gjentatte ganger gjennom historien dukket opp på nytt og blitt videreutviklet. Men et bedre begrep for denne arkitekturen er muligens det beslektede klassisisme.
Når Arkitekturopprøret bruker uttrykkene ‘klassisk’ og ‘tradisjonell arkitektur’, er det ikke som referanse til en spesifikk stilart. Enkelte har tenkt at opprøret ønsker kun nybygg i klassisistisk stil, men det stemmer ikke.
For Arkitekturopprøret er “klassisk arkitektur” en samling med prinsipper om arkitektur som er blitt utviklet og perfeksjonert i mer enn 2500 år. Disse prinsippene har frem til modernismen alltid vært til stede i det som er bygd, selv om de ulike stilartene har kommet og gått, og kommet tilbake gjen.
Vi kan sammenligne klassisk arkitektur med et språk, og de ulike stilartene (for eksempel klassisisme, barokk eller jugendstil) som ulike dialekter av dette språket. Selv om for eksempel gotikken og rokokkoen kan se veldig forskjellige ut, snakker de likevel et grunnleggende felles arkitektonisk språk som binder dem sammen.
Modernismen, derimot, er et helt annet språk (enkelte vil si en serie med ulyder). Også den har ulike dialekter (for eksempel brutalisme eller postmodernisme).
I modernismens barndom fantes flere stilarter som var vakre. For eksempel ekspresjonismen . Noen mener at også Art Deco kan betegnes som modernisme. Uansett er det slik at det ytterst få varianter av modernismen som har overlevd inn i vår tid. Så å si alt som er blitt bygd de siste 50-60 årene er en blanding av minimalisme, funksjonalisme og interasjonal stil. Noen andre modernisitske stilarter bygges det ikke mer av. Derfor mener vi at det gir mening å i dag sette en likhetstegn mellom modernisme og funkis-minimalisme.
Nei, det er ikke et mål for Arkitekturopprøret at i en tenkt fremtid, skal alle bygg være i tradisjonelle stiler. Men dette spørsmålet er å snu problemet opp-ned på hodet. Realiteten er nemlig den at alt som er bygd de siste 70-80 årene er i modernistisk stil. Altså 80 år med en “markedsandel” på 100%!
La oss derfor heller komme tilbake til dette spørsmålet den dagen når for eksempel 5 eller 10 prosent av det som bygges er i klassiske stiler. Foreløpig er andelen null.
Joda, det er mange som synes at moderne arkitektur kan være pent. Og det er selvsagt i sin skjønneste orden. Samtidig har modernismen holdt på i over 100 år, uten å vinne befolkningens hjerte. Tvertimot er det en stadig voksende misnøye med hvordan folks daglige omgivelser ser ut.
Nå er det på tide å gi modernismen en kraftig avlastning fra en oppgave som er for stor for den. Vi har større mengde befolkningsundersøkelser og forskning som viser at det store flertallet av befolkningen foretrekker tradisjonell arkitektur.
Så dersom man ønsker å forbedre dagens arkitektur til noe som folk faktisk liker og trives med, vil det være et godt tiltak å bygge klassisk arkitektur i storstilt grad igjen. Vi har en effektiv løsning. La oss ta den i bruk.
Nybygg i Berlin: Eisenzahnstraße 1 (2016). Arkitekt: Sebastian Treese
Å “speile sin samtid” er et diffust uttrykk som er lite praktisk anvendbart. Hva betyr egentlig uttrykket? Og hvem sin forståelse av samtiden skal i så fall speiles?
For det første er modernismen 100 år gammel, og ikke noe nytt. For det andre er ikke Arkitekturopprøret enige i at svarte og gråe funkiskasser med rare vinkler, rotete vindusplassering og andre vilkårlige påfunn er et uttrykk for vår samtid.
Dersom vi lever i en tid der svært mange liker klassisk arkitektur, ja, da er dét et uttrykk for vår tid. Alternativt må en liten gruppe mennesker med definisjonsmakt bestemme hva som skal få lov til å inntreffe i historien og ikke. De må undertrykke ønsket om klassisk arkitektur og late som det aldri hendte. Vil det være noe mindre historieforfalskning? Å late som det som skjer, ikke skjer?
Arkitekturen har alltid utviklet seg, og den kommer til å gjøre det i all frem tid. Klassisk arkitektur utviklet seg i 2500 år før modernismen kom. Og nå er det muligens en ny brytningstid på vei, denne gangen på bekostning av modernismen og i favør klassisk arkitektur.
Dette er et spørsmål som vi oftere får som hersketeknikk mer enn noe som man for alvor lurer på. Men la oss gi et saklig svar på det her.
Gjennom historien har ny teknologi alltid blitt tatt i bruk i arkitektur. Visste du for eksempel at boligene i Pompeii hadde innlagt vann?
I nyere tid er elektrisitet, heis, radiator og innlagt bad bare noen få eksempler på ny teknologi som ble tatt i bruk før modernistisk arkitektur kom. Det hadde for eksempel neppe vært mulig å bygge gotiske skyskrapere i New York på 1800-tallet uten å ta i bruk heis.
På samme måte kan nybygd klassisk arkitektur ta i bruk ny teknologi som varme- og lydisolering, ventilasjon, også videre. Man kan selvsagt bygge vakkert med dagens tekniske standard. Og det er akkuart det man gjøre i andre land når man bygger klassisk arkitektur i dag. Det må ikke være stygt for å være moderne.
Det kommer an på innfallsvinkelen. På individuelt nivå, er det selvsagt subjektivt hva som er pen og vakker arkitektur. Dersom du spør hva to personer mener ett og samme bygg, er sjansen stor for at du får forskjellige svar. Den ene kan synes at bygget er pent, mens det andre kan mislike det.
Men dersom man løfter spørsmålet til et populasjonsnivå, er dette slettes ikke så subjektivt. Forskning har gjennom flere tiår i økende avdekket hva slags egenskaper de fleste mennesker finner mer, eller mindre appellerende. Dette gjelder arkitektoniske språk og stiler, såvel som mer konkrete design-elementer. Noe av denne forskningen finner du her.
For å bruke en sammenligning: Effekten av for eksempel smertestillende medisiner er subjektivt. På individuell nivå er både effekten og bivirkningsprofil av slike medisiner være individuelle. Men på populasjonsnivå er det ingen tvil om at smertestillende medisiner er effektive.
La oss slå fast med en gang at utbyggerbransjen er en svært lukrativ bransje. Det er en grunn til at stadig flere av landets mest velstående personer som startet i helt andre bransjer, starter med eiendomsutvikling.
Arkitekturopprøret har ingenting imot at man tjener gode penger på på eiendom. Samtidig må utbyggerselskapene erkjenne at de ikke driver med vanlig forretning. Deres produkter er ikke en privatsak mellom selger og kjøper.
Utbyggerne utvikler våre steder og byer, og resultatet har påvirkning på både trivsel, helse, miljø og samfunnsøkonomi. At Norge utvikles på en vakker og god måte, er delvis deres ansvar.
Arkitekturopprøret aksepterer derfor ikke en logikk der utbyggerselskapenes ønske om profittmaksimering prioriteres foran alle andre ønsker og behov.
Nybygd bydel i Paris: Le Plessis-Robinson. Byggingen startet i 1991 og ekspanderer fortsatt.
Når det er sagt, har vi tro på en blanding av både økt krav og belønning overfor utbyggerne er veien å gå.
Alle typer arkitektur kan gjøres både billig og kostbart. Ta det nye Nasjonalmuseet i Oslo som stod ferdig i 2022 som et eksempel. Svært mange opplever bygget som både spartansk og stygt. Likevel er det et av norgeshistoriens dyreste enkeltbygg, med en prislapp på over 6 milliarder kroner (2022).
Selvfølgelig koster det mer å bygge for eksempel en nydelig bygård i gotisk stil, sammenlignet med en “Obos-kasse”. Samtidig er det flere grep “gratis” grep man kunne ha tatt for å gjøre selv de verste “profittkassene” langt mindre ille. Å for eksempel benytte seg av klassisk fasadeoppbygging, symmetrisk vindusplassering, bedre proporsjoner og god fargesetting, koster ikke nevneverdig mer. Grunnen til at disse grepene ikke tas, skyldes dermed ikke kostnader, men manglende interesse hos både politiker, arkitekt og utbygger for å bygge noe befolkningen liker.
Arkitekturopprøret tror at årsaken til den arkitektoniske forstyggingen av landet, skyldes ikke først og fremst at det er for dyrt å bygge vakkert, men at det er en manglende vilje til det.
Dersom for eksempel politikerne faktisk hadde hatt bevissthet rundt viktigheten av skjønnhet i de skapte miljøene, hadde de i langt større grad enn nå kommunisert en forventning til utbyggerne og arkitekene om at det bør bygges pent. Erfaringer fra Sverige har vist at dette i mange tilfeller er tilstrekkelig: Det at politikerne sier hva slags forventninger de har.
Samtidig må estetikk brukes som en del av forhandlingskortet i byggeprosjekter. For å ta et par eksempler, kan man i mange tilfeller be utbygger om å bygge et par meter høyere, ikke for å trykke inn enda flere salgsobjekter, men for å gi byggene bedre proporsjoner. Dette vil også bety bedre takhøyde i leilighetene. Noe som kommer kundene til gode.
Politikerne kan også bruke prioritert saksbehandling som et annet forhandlingskort. Vi vet at noe som både frustrerer og koster utbyggerne penger, er lange kommunale saksbehandlingstider. Derfor kan politikerne innføre “fast track” for utbyggere som vil bygge pent og legge igjen mer penger i arkitektur.
Et annet grep er å få tomteeierne med på stedsutvikling. En tilnærming kan for eksempel være at en visst andel av profitten til tomteselgerne går til avgift øremerket byutvikling og arkitektur. For oss gir det lite mening at tomteeierne skal fortsette å slippe billig unna.
Kort fortalt, er det mange grep man kan ta for å bygge vakkert arkitektur. Dagens begredelige arkitektur skyldes ikke bare kostnader, men også manglende interesse eller vilje.
